Å løpe maraton, en oppsummering!

Et samlet ekspertpanel, både nasjonalt og internasjonalt på Youtube, advarer om smerte og diverse plager som et maraton kan påføre kropp og sjel. Jeg visste om alle advarsler og tilbrakte mange timer foran skjermen som oppladning og som forberedelse til min aller første maraton! Hovedrådet til samtlige var å gå rolig ut og fortsette rolig lenge for å kunne fullføre alle 42 kilometer med et visst tempo og med en viss stil.

I tillegg til ekspertisen på internett, valgte jeg å rådføre meg med kolleger og tilfeldige bekjente. En fellesbetegnelse på alle samtalepartnere, som jeg nå ser i etterkant, er at ingen av dem har løpt så veldig langt i livet. Ikke har de noen bakgrunn fra sport eller idrett heller. At en mangel på kvalifisert bakgrunn er en ulempe når en skal gi råd omkring løping generelt, har jeg lært meg nå i etterkant.

Ved hjelp av en kalkulator og et testløp på 200 meter bestemte jeg meg på å gå ut i en klassisk 6’er tempo. For personer utenfor løpemiljøet kan 6’er tempo direkte oversettes til at en løper 1 kilometer, eller 1000 meter, på nøyaktig 6 minutter. Dette gjør en om og om igjen til en har repetert 6’eren, 42 ganger. En har da gjennomført et maraton på en kontrollert måte.

I lett yr på Undheim er det heldigvis ikke lett å se tårer. Bilde lagt ut av Svein Ove Risa på Facebook.

Jeg løp første kilometer på 5.12, neste på 5.13, neste igjen på 5.12 og vurderte faktisk etter ca. 20 kilometer om jeg bare skulle fortsette forbi maraton og gjennomføre mitt første ultraløp i stedet. Jeg flirte godt for meg selv der jeg løp når jeg tenkte på hvor feil et samlet ekspertpanel tok når det gjaldt tempo og smerter forbundet med et maraton. 22 kilometer, 23 kilometer, 24 kilometer. Jeg så for meg overskriftene. «Amatør setter løyperekord på Undheim Ultrafestival«, «Sotra har fått et nytt løpetalent«, «Løpefantomet fra Sotra skriver autografer på Sartor Senter lørdag ettermiddag«, men så… 27 kilometer og beina ble stive som plankebiter. Ikke bare brukte jeg 300% lenger tid pr. kilometer, men hele tidsbanken som jeg hadde spart opp, og vel så det, forsvant. Jeg gikk over til en løpestil som kun blir brukt av utøvere som har fått «stivet av» både ankler, knær og hofte, og jeg takket høyere makter for at det var langt mellom tilskuerne på Undheim denne lørdagen.

Jeg vil her og nå stå frem som amatør. Jeg lyttet ikke til fagfolk, jeg satte meg, etter 23 kilometer, over andre deltagere og jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde talent. Om det var karma som slo ned som lyn fra klar himmel i beina mine, eller om det var melkesyre som hadde gått ut på dato i systemet mitt, vet jeg ærlig talt ikke, men jeg har aldri hatt det så vondt noen gang. Som jeg har sagt tidligere så har jeg Hordalands dårligste psyke, og jeg skal helt klart innrømme at jeg vurderte å gå de siste 12 kilometerne. Hadde jeg ikke lovet Barnekreftforeningen at jeg skulle samle inn penger til dem ved å løpe 42 kilometer, så hadde jeg stoppet opp, hoppet inn i buskene, og aldri vist meg i Rogaland igjen.

Jeg kom derimot i mål. Klokket inn på akseptable 4:04:25 og vurderer å gi meg på topp.

I mål og tvinger frem et smil! Like etter at dette bildet ble tatt tvang det seg også frem en liten krampe.

Comments 2

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *