å velge det varme blikket

Å velge det varme blikket

NB: Det er noen personlige meninger og beskrivelser omkring barneoppdragelse i teksten under, og siden Vidunderpappa på ingen måte er en faglært pappa/voksen gjøres det oppmerksom på at disse meningene er hans egne og ikke kan sees på som en fasit. Kanskje i visse tilfeller tvert imot.

 

Påsken er kanskje høytiden for å sette seg ned i solveggen på hytten og kjenne frysningene fra herlig krim stryke en kaldt nedover nakken. Vidunderpappa må innrømme at han kanskje ikke er den som leser alt for mye, kanskje mest pga mangel på tid og fred, men når sjansen byr seg takker jeg ikke nei til en god bok.

Når Liv Berit Heimstad Tønnessen kontaktet meg om jeg hadde lyst til å lese en god bok i påsken var jeg ikke sen om å takke ja! Tenkte at nå skulle jeg få mulighet til å bli skremt vettet av gjennom pistoler, kuler og krutt! At boken het «Å velge det varme blikket» fikk jeg ikke med meg i første omgang, men jeg må innrømme at jeg stusset litt over permen på årets påskekrim når den kom i posten.

Det det pleide å stå «En kald og skremmende krim som får nervene til å knyte seg» på fremsiden av boken stod det nå «Inspirasjon, mot og håpe til dagens foreldre«. Kanskje ikke til å få gåsehud av akkurat, men dette var spennende!

 

Boken som jeg nå hadde fremover inneholdt, og jeg siterer «…boken presenterer praktiske nøkler til låste situasjoner og relasjoner. Nøklene gir aha-opplevelser og hjelp slik at skuldrene senker seg i hverdagen. Budskapet forsterkes av ærlige fortellinger fra flere familier.»

Dette er egentlig et A-B-C til foreldre som er usikre på oppdragelsen av barna, og det er ingen tvil om at jeg er en del av de foreldrene som trenger en slik bok. Boken åpner med påstanden «det finnes ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig» og før du tenker, i likhet med meg selv, «hun Liv Berit har tydeligvis ikke møtt mine barn» – gi boken en sjanse. I boken blir det eksemplifisert at de fleste foreldre enten er i den tenkte «grønne grøften» der en spør om «lov» om å få oppdra barnet. Her er en ettergivende og lar barna få styre showet fra A til Å. Et godt eksempel kan være at barna bestemmer middag eller at barna får lov til å se ferdig den og den episoden på TV før en drar på tur. Alt for å forhindre en situasjon der ungene skal bli vanskelige eller at det rett og slett skal bli gråt og sinne. Den «røde grøften» er det stikk motsatte. Her snakker vi 50-60 talls oppdragelse med klare og strenge regler/grenser og ikke minst harde konsekvenser om barna ikke følger foreldrenes retningslinjer. Det som anbefales, for barnas skyld, er å bevege seg i midten på «den balanserte oppdragelsen» (ikke farget i boken, men tenkte at rosa var veldig beskrivende for denne middelveien?) der en har klare grenser, men at en lytter til barna uten at de nødvendigvis får viljen sin hele tiden.

 

Kommunikasjon er viktig, gjerne etterfulgt av en god klem (mener vidunderpappa)

Kommunikasjon er viktig, gjerne etterfulgt av en god klem (mener vidunderpappa)

 

Og nå lurer dere sikkert på i hvilken grøft vidunderpappa oppholder seg? Ut i fra eksemplene i boken må jeg innrømme at jeg sitter «trygt» nede i den grønne grøften, men at jeg av og til skjærer plutselig over i den «røde grøften» og blir temmelig urimelig/vrang. Det er egentlig tøft å oppdra barn (surprise!), det skal jeg være den første til å innrømme. En har jo lyst på takknemlige, selvstendige, snille og greie barn som overøser en med kjærlighet og takknemlighet hver dag. Dette har jeg forsøkt å få til ved å gi det samme andre veien gjennom positive ord, gode klemmer og kilovis med sukkertøy. Men hvem har ikke opplevd å gi av seg selv 100%, for deretter å ende opp med gråt eller sinne fordi de heller ikke da ble fornøyd, heller ikke da følte at de ble sett eller følte at de fikk viljen sin? Det er i disse tilfellene det er så utrolig vanskelig å være fornuftig, komme barna i møte med pedagogisk riktige ord og overøse dem med kjærlighet. Da er det ofte, for min del, lettere å hoppe over i den røde grøften og la ungene få høre hvor utakknemlige de er, hvor sint og skuffet pappa er over dem og deretter ramse opp hva de har fått av goder og kjærlighet den dagen! Skulle så gjerne hatt evnen til å ta et steg bare, rett over på den rette sti med «balansert oppdragelse», men det er utrolig vanskelig – om ikke umulig.

En ting er ihvertfall kjennetegnende for min del, jeg merker når jeg har vært over i den «røde grøften» (der jeg ikke ønsker å være) ved at jeg får utrolig dårlig samvittighet. Når jeg endelig har lagt ungene, gjerne etter en times kamp, sitter jeg alene og tenker over hva jeg har gjort og angrer bittert over de tingene jeg nettopp har sagt. At det da, som oftest, er for sent er ekstra bittert.

Nå er nok barneoppdragelse en veldig individuell sak som foregår i stor grad hjemme mellom de fire vegger. Jeg kjenner foreldre som jeg nok tror er lykkelig på den «balanserte oppdragelses-vei» ( noen som jeg misunner veldig mye) og jeg kjenner foreldre i rød og grønn grøft. Er nok ingen som er perfekte kanskje, men ved å lese denne boken får en, via gode eksempler fra virkeligheten og fra foreldre med både feil og mangler, reflektert over hvor en befinner seg og hvor en ønsker å gå videre.

Jeg personlig satte veldig stor pris på å lese denne boken og kanskje jeg ved å bli litt mer selvbevisst på mine egne valg og mangler kan bli en bedre forelder uten de aller største daglige konfliktene?

 

Boken «Å velge det varme BLIKKET» av pedagog, inspirator og veileder Liv Berit Heimstad Tønnesen gir, som nevnt bak på boken, mange aha-opplevelser og om du er alene eller har noen å dele boken med, er det en perfekt «nøkkel» for å kunne finne den balansert og konfliktfri oppdragelsen! Liv Berit forsøker å ikke være en typisk «jeg-ønsker-på-ingen-måte-å-blande-meg-i-din-barne-oppdragelse-MEN» person, men gir istedet foreldre de verktøy som de trenger for å løse sine egne floker. Eneste som vidunderpappa muligens vil trekke ned på, må være mangelen på morsomme bilder og illustrasjoner, men ellers terningkast 6! En viktig bok for veldig veldig mange, kanskje aller viktigst for de som kanskje ikke tror de trenger en slik bok?

 

NB: Det er noen personlige meninger og beskrivelser omkring barneoppdragelse i teksten under, og siden Vidunderpappa på ingen måte er en faglært pappa/voksen gjøres det oppmerksom på at disse meningene er hans egne og ikke kan sees på som en fasit. Kanskje i visse tilfeller tvert imot.

NB: Det er noen personlige meninger og beskrivelser omkring barneoppdragelse i teksten under, og siden Vidunderpappa på ingen måte er en faglært pappa/voksen gjøres det oppmerksom på at disse meningene er hans egne og ikke kan sees på som en fasit. Kanskje i visse tilfeller tvert imot.

 

Dersom du kunne hatt lyst til å lese denne boken selv, så kan den bestilles på Kommuneforlagets nettbutikk. At vidunderpappa triller 6 på terningen burde vel strengt tatt være god grunn nok, men det at boken kan gi en mer konfliktfri og varm hverdag sammen med barna er kanskje en minst like stor grunn?