En toppidrettutøvers betroelser.

Kom deg ut og løp sa de! Du vil få overskudd i hverdagen og etter et par kilometer i løpesko vil du nå «runners high» og aldri se deg tilbake! Ideen og tanken var i utgangspunktet ikke så veldig ulogisk og hva IT-mann ønsker ikke litt ekstra overskudd i en hverdag der den eneste tilgang til energi er gjennom Friele sin morgenkaffe. Jeg har ingenting å tape, jeg blir med – et løfte som skulle komme til å forandre denne naive mosjonisten for alltid.

Første løpeturene gikk bra! Luffet rundt på veiene rundt huset og var meget fornøyd med hva jeg på kort tid hadde utrettet. Avstanden jeg løpte økte fort fra å hente posten til å passere den magiske kilometeren. Følelsen av å gå i dusjen etter å ha knust 1000m målet – ja, egentlig samme følelsen som å «feire seg selv» i dusjen på andre måter, men likevel – fornøyd!

Så skulle vi nærme oss det dramatiske vendepunktet, punktet da jeg skulle gå fra lykkelig mosjonist til å bli dedikert konkurranseutøver. Tanken var å bli med på et løp og ha noe å trene frem mot. Valget falt på Vinterkarusellen i Bergen og distansen ble satt til ufattelige 10 kilometer! For de av dere som ikke er like stødig i kilometer-utregning som denne karen, så kan jeg forklare at det er hele 10-TUSEN meter! Eller for å sette det i perspektiv, like langt som Mount Everest er høyt!! Mount Everest, verdens høyeste fjell er jo ikke 9 km engang og denne distansen skulle jeg løpe uten tilgang til ekstra oksygen, eller at noen skjerpa skulle bære iPhonen min!

Jeg var egentlig ganske normal når jeg parkerte bilen ved siden av Fana stadion. Jeg spankulerte mot de tusen deltagerne kun utstyrt med løpesko og en Cola som jeg tenkte var en god løsning på en slik sinnsyk distanse. Men så – ut av intet, eller egentlig ikke fra intet, det kom jo fra en funksjonær, en hyggelig sådan, fikk jeg lappen som skulle endre mitt liv for alltid. Startnummeret. I det jeg stakk meg til blods med 4 sikkerhetsnåler var jeg ikke lenger den mosjonisten som kun noen uker i forveien var fornøyd med intervall til og fra postkassene, jeg var blitt en deltager!

Første løpet gikk jo ikke så bra egentlig. Selv ikke med Cola i tarmtottene ville kroppen være med på å gi meg en topp-tid. Kom ikke sist, men det var vel mer fordi andre stoppet opp og snakket enn at det var løpemusklene mine som gjorde underverker, men gnisten var tent!

Etter første løp var det rett hjem, inn på nettet og fant frem til det mest grunnleggende utstyret en toppidrettsutøver må ha for å kunne delta blandt løpe-eliten i Bergensområdet. Vi snakker pustende tights til 5000,-, t-skjorte i en blanding av gore-tex og merrino-ull til 6000,-, en pulsklokke med NASA GPS og en klokke-del som var direkte synkronisert opp mot Big Ben, løpesko som faktisk ikke veiet noe som helst og selvsagt en bøtte med proteiner og vitaminer som selv Lance Armstrong ville ha blitt fristet til å forsøke. Ingenting i verden skulle stoppe denne karen fra å nå nye mål, bedre tider og til slutt få et overskudd som en 5 åring!

Løpene nå er basert på Sundby sin suksessmodell og det er lite som er overlatt til fantasien. Forberedelsene begynner alltid kvelden før, i seng senest klokken 22:00, kunn iført en sovetights og et glass XL-1 for å holde meg med selskap. Jeg lukker øynene til lyden av motiverende ord fra lydboken til Bertrand Larsen. Sover mine 8 timer og står opp til en frokost som på løpsdagen består av havregryn og overmodne bananer. Har selvsagt laget klar en passende SMS kvelden før som jeg sender 07:00 presis. «Jeg kan dessverre ikke komme på jobb i dag grunnet vond hals og noen meget ubehagelige gnagsår». Der – fri til å forberede løpet hele dagen. Drikker H2O til rette tidspunkt, tøyer og bøyer forsiktig og går gjennom løypen mentalt. Alt er klart!

Så er jeg på stadion og varmer opp. Hilser høflig til mine motstandere samtidig som jeg ikke blir for knytt til de vennlige smilene som løper forbi meg. De skal tross alt knuses like etterpå. Startskuddet går og jeg smetter opp og frem som en ungfole! Oppe blant de 30-40 beste, perfekt strategi for resten av løpet. Vi vender ut av svingen og igjen skjer det. Kroppen vil ikke mer. Sting og negative tanker kommer som lyn fra klar himmel. Det er veldig vanskelig å forklare, men lungene gir tydelig beskjed om at de ikke vil og lår/legger får krampetendenser. At det kommer en rar smak av blod i munnen gjør jo heller ikke en toppidrettsutøver beroliget. Nok en gang må jeg gi meg, 300 meter klarte jeg denne gang før et astma-anfall gjør at jeg må ut mellom noen
granbusker og kapitulere.

Legen min som har fulgt meg godt opp i dette 6 ukers treningsopplegget kan ikke gi noen tydelige svar på hvorfor jeg gang på gang får problemer etter en 2-300 meter. Jeg er rett og slett rådløs! Har sendt noen, til dels kraftig ordlagte e-poster til produsentene av utstyret mitt og forventer noen oppklarende svar derifra, enn så lenge velger jeg å forsøke noe helt nytt, nemlig å hvile meg i form til neste løp.

Skal holde dere oppdatert på hvordan dette går. Når jeg til slutt kniver mot de aller beste i Norge skal jeg selvsagt dele hemmeligheten med dere.


Stay put, live hard and buy quality! Peace out!