Et selvransakende dikt av vidunderpappa.
Prøver å følge minsten opp bakken.
Henger så vidt med, er småsvett i jakken.
Roper og peiker, forteller om farer.
Han har kommet langt, hører ikke hva han svarer.
Du har for lengst hatt din topp.
Gi opp.
Når du ser han forsvinne, begynner du å pese.
Nok en gang ender turen i fadese.
Han holder stor fart og et imponerende trykk,
opp siste baken gjør han et endelig rykk.
Du er betegnelsen på en flopp.
Gi opp.
Endelig tilbake, vondt i alle ledd.
Naboer lurer på hva i all verden som har skjedd.
Er ikke lett å skulle forklare.
At en tur på 200 meter var mer enn en kunne klare.
Du er flau over din egen kropp
Gi opp.
Noen som kjenner seg igjen? Ingen?? Ikke en eneste en?