En tror en hele tiden gjør de rette valgene og at en hele tiden gir de rette rådene. Men de siste årene har jeg lært at det som regel er best å holde kjeft. Dagens gjøremål var 4.års kontroll med den midterste hos helsesøsteren. Litt nervøs hentet jeg den midterste i barnehagen, og på vei inn til helsesøsteren kunne jeg ikke dy meg.
«Når du kommer inn til helsesøsteren, vil hun be om å få se deg hinke! Kan du vise pappa at du kan hinke?»
Joda, hun kunne hinke. Først på den ene foten, så på den andre og til slutt med begge beina samtidig. Vi gikk inn!
«Nei men så stor du er blitt da lille venn» sier helsesøsteren.
«Kan du kikke litt i denne boken og peike på den røde døren?» fortsatte helsesøsteren.
Akkurat hva som skjedde da er jeg ikke utdannet til å svare på, men hun hørte tydeligvis – mellom linjene – «kan du vise meg hvor flink du er til å hinke?»
Som en sprettball forsvant hun ut av stolen. Med tungen krøllet og blikket festet på veggen hinket hun av gårde. Frem og tilbake, først på ene foten og så på andre. Ser på helsesøsteren, får ikke aksepten hun håpet på, og tar en ny runde.
Måtte forklare meg for helsesøsteren og derfra og inn bestod hun de fleste testene.
Stolt over den midterste, ikke fullt så stolt over rådene mine om dagen!
