Et lite øyeblikk trodde jeg på mirakler når den mellomste ropte på minsten at han måtte komme inn på rommet og leke! Med tårer i øynene tenkte jeg på hvor fantastisk familie vi nå var blitt. Her støtter vi hverandre, her leker vi med hverandre og elsker hverandre!
Minsten gjentok ordet «leke?» mens han tasset mot rommet.
Drømmene om den perfekte familien ble knust (igjen) når den midterste kom susende ut fra rommet, puffet minsten overende og stjal plassen i sofaen. Lite vits i å korrigere egentlig, huset vårt er en jungel og der regjerer de sleipeste!
1-0 til den midterste!
