I den senere tid, til tross for det jeg mener er helt klare advarsler i bloggen min, har flere av mine kompisser kommet med den stolte meldingen om at de skal bli far! Dette er fullt oppegående personer vi snakker om og ikke kan de skylde på akutt ordblindhet eller høydeskrekk.
Så jeg vil, som første pappablogger, bruke en så enkel sammenligning at jeg tror de fleste potensielle pappaer der ute kommer til å tenke seg om både en og to ganger før de roter vekk en solid hjemmeseier på 2 minutter.
Vi følger her en helt vanlig morgen i et helt vanlig hjem med helt vanlige barn og en dessverre helt vanlig pappa!
Kampdagen
Da var det med et en ny kampdag. Motstanderlaget (
la oss for oversiktens skyld kalle dem Liverpool) har varmet opp lenge, mens hjemmelaget (
Norwich) møter opp for sent og får ikke varmet opp før de må i ilden. Som kaptein på den synkende skuten kalt Norwich har du et stort ansvar i denne kampen. Du skal sørge for at de tre kortvokste stjernene på motstanderlaget (Suarez 1, 2 og 3) ikke får spilt det sleipe og usportslige spillet sitt. Men du kjenner fort i beina at dette kommer til å bli tøft. På grunn av nok en dag med dårlig dagsform blir du springende mellom. De få gangene du får fatt i ballen spretter den på en tue og du havner igjen i forsvarsposisjon. Du oppdager dessuten fort at kampens dommer er mot deg denne dagen, slik hun har vært imot deg (og ikke minst like mye
for Suarezene) i ca 7 år nå. Frustrasjonen er stor og motivasjonen lav når vi går til pause. Stillingen er 3-0 til Liverpool. Hver av Suarezene har klart å sette ballen i noten.
2. omgang begynner som 1. omgang sluttet. Du som kaptein har gitt opp, ballene suser i mål siden Norwich sin keeper forlot stadion for lenge siden. Dette er typisk en slik kamp der du håper og ber om at noen skal takle deg ut over sidelinjen, slik at du med noe ære igjen, kan krype inn i dusjen og la tårene strømme. Innerst inne vet du likevel at det bare er et tidsspørsmål før du må av banen med direkte rødt kort for munnbruk. Den lille æren du håpet på å forlate banen med kan du igjen se langt etter.
Oppsummering
Du har sikkert kjent den smerten som legger seg rundt hjertet når favorittlaget taper. Kanskje du til og med (som meg) har spilt i lignende kamper da du tidlig vet at her er det bare å bli ferdig – denne kampen er tapt. Kjenn nå må denne følelsen. Er dette den følelsen du ønsker å oppleve omtrent 26 morninger i måneden? Joda, du klarer av og til å karre deg til en uavgjort – men det er jo ikke nok til å unngå nedrykk? Det vet alle.
Relatert
