Kjære dagbok…
Operasjon Barcelona 2025 virker å fremdeles være den fjerne drømmen den var den dagen jeg startet det ambisiøse prosjektet, for 2 år siden. Forbannet være den dagen vidundermamma plukket den eneste gutten i familien, for å ha vetorett på hvilken sport han skal bedrive. Jeg ble «stuck» med eldste som har gitt tydelig uttrykk for at hun ikke har mulighet til å satse på fotballen da hun bruker all tid på hår, sminke, mote og «sånt», og så selvsagt fikk jeg «tildelt» midterste.
Fra å forsøke å få henne til å score mål, har jeg allerede måtte gå til reserveplanen «keeper». Jeg er fremdeles langt fra målet. Igjen fant jeg henne sittende på målet med medbragt niste.
I morgen blir det kondisjonstrening, og jeg håper at ikke midterste igjen ønsker å komme inn i bilen når jeg som manager følger henne gjennom treningsløypen.
Jeg ber ikke om mye kjære dagbok? Jeg vil bare leve ut fotballdrømmen min gjennom barna, kunne se kampene i det store utland og leve av pengene jeg som agent så helt fortjent mottar. Er DET å be om for mye?
