Det slo meg her i dag at samtlige fotballforeldre som jeg snakker med er foreldre av barn som er veldig gode i fotball og som spiller på et lag som vinner alle kampene? Helg etter helg vinner de en Cup og spillerne er sjelden fornøyd før det andre laget har blitt knust sønder og sammen. Utfordringene er ikke lenger hvordan spillerne skal score mål, det kan de allerede til tåspissen inne i sine nye «Nike $upa$triker 2015 Ronaldo-edition», men heller hvordan de på mest effektivt vis kan markere sin scoring i etterkant. Gjennom stilstudier i FIFA på Playstation, konverterer de lynkjapt over til katolismen og korser seg både her og der etter at de har rundlurt keeperen for 5. gang samme kvelden. I likhet med Ronaldo feirer de scoringene ved at de kysser klubbemblemet (eller «Coop OBS!» logoet som klubben har valgt å pryde drakten med i akkurat denne sesongen), de kysser den nye sleeve-tatoveringen sin eller de kliner til og smasker en fortumlet tilskuer.
Alt dette er helt greit spør du meg, skal du bli best må du kopiere idolene! Men hvis alle foreldre har unger som går på slike vinnerlag så går mine tanker i dag ut til det ene laget som uke etter uke må ta imot pryl fra disse Messi-klonene. Ungene som er der for å skape glede for vinnerne. En tanke går også til forldrene til disse spillerne som uke etter uke, i skam, benekter at ungene spiller fotball, men at de i stedet gjør det skarpt på skolemusikken.
Vidunderpappa sin karriere har vel svinget veldig, men oppsummert kan det vel sies at jeg, kun ikledd en voldsom interesse for sporten og matchende blå stilongs, har bragt glede og stolthet til mange gode spisser (og deres engasjerte foreldre) i Hordaland Fotballkrets.
Og med den betroelsen håper jeg vi får en fin fotballhelg der de nest beste får ihvertfall èn stang-inn!
