Regner med dere tenker – Vidunderpappa – selve målestokken for en god forelder. Han sitter nok med de beste svarene på de største utfordringene! Noen bruker kanskje til og med Vidunderpappa.no som et pappa-kompass i hverdagen? Kan ikke annet enn å ta synd i dere om dere gjør det. Tro det eller ei, men jeg, som dere, kommer av og til ut på glattisen og må ærlig innrømme at jeg ikke har alle svarene.
Men vi nærmer oss poenget her nå. Vi nærmer oss bruddet. For i høst, etter en litt kjip sommer ble Vidunderpappa og Vidundermamma enige om å gå hver sin vei. En løsning som strider mot alt som Vidunderpappa har forsøkt å jobbe for. Kjernefamilien med middag rundt bordet, familien som hver søndag skulle ut og nyte en god tur eller familien som satt samlet i sofaen en fredagskveld var nå historie. Nå måtte vi hente frem gamle mattekunnskaper og dele livet i 2, leve etter den populære 50% regelen.
Hadde det kun vært meg og mammaen, hadde jeg nok ikke hatt noe videre problemer med denne løsningen. Vi er begge relativt voksne og så at dette var en god løsning. Vi hadde vokst fra hverandre som det heter så fint og fant ut at stemningen var på lik linje med stemningen på Brann stadion, oktober 2014. Bruddet, eller nedrykket var et faktum.
Men nå stod Vidunderpappa foran en helt ny problemstilling. En problemstilling som jeg helt ærlig ikke hadde tenkt gjennom. Hvordan løser de «beste foreldrene» dette? Hvordan i all verden skal vi gå frem overfor barna? Nå har vi virkelig ødelagt alt for disse små. De uskyldige. Den uheldige tredjepart. Mest sannsynlig hadde nok i hvert fall den eldste oppdaget at ikke alt var dans på roser og kanskje hun ventet på den endelige beskjeden? De to andre var, tror jeg, lykkelig uvitende om at noe var galt.
Heldigvis finnes det hjelp. En må nemlig gjennom en konsultasjonstime (meklingstime) med familievernkontoret. En kan si hva en vil om kommunale tjenester, men vår saksbehandler var en fantastisk beroligende faktor i en ellers så pyton prosess. Sammen kunne vi legge en plan om hvordan gå frem. Vi ble ikke påtvunget en løsning, men vi kom frem til en fremgangsmåte som passet vår situasjon og våre barn. Jeg gikk inn i møtet med bøyd hode og hadde følelsen av å ha virkelig dritte på draget, men ble møtt med forståelse og et vennlig smil! Godt mulig vi ble tilbudt kaffe også, men det husker jeg ikke.
Alle var samlet denne kvelden. Etter noen blikk frem og tilbake fortalte vi at mammaen skulle flytte ut. At vi var like glad i dem alle sammen, at vi fremdeles var venner men at vi ikke vær kjærester lenger. Reaksjonen var alt fra gråt til undringer omkring farge på det nye soverommet, men vi tok oss tid til å svare så godt vi kunne (alle svar tror jeg ingen i verden har) og jeg vil si meg godt fornøyd med kvelden.
Nå, nesten et halvt år senere er alt såre vel. Rutinene rundt 50/50 løsningen går på «skinner» og barna har det godt. Jeg har vel blitt mer bevisst på hvordan barna uttrykker seg og på hvordan de oppfører seg, kan noe av dette spores tilbake til denne kvelden i oktober? Men, bank i bordet, det har gått veldig fint og selv om tittelen Vidunderpappa har fått seg en skikkelig knekk er jeg, om ikke annet,
lykkelig.
