Som de mest oppvakte og detaljorienterte leserne mine har oppdaget, jeg er over gjennomsnittet glad i fotball. Jeg liker fotball om kvelden, jeg liker fotball klokken 4 på lørdager og jeg kunne gjerne ha sett fotball søndags morgen. Jeg ser gjerne kamper mellom kjente og kjære lag, men kan også finne glede i å se kamper mellom to mindre kjente lag i lavere divisjoner som har absolutt ingenting å spille om. Jeg bruker fotballen som avkobling og jeg må nok, beskjeden som jeg er, innrømme at jeg har generelt mer peiling på fotball enn folk flest og særlig mer peiling enn de mange dommere og ekspertkommentatorer som utøver sin kunst i inn og utland.
Jeg hadde kunnet skrevet bøker omkring hvorfor jeg har fått nettopp denne interessen og kanskje skrevet enda flere bøker om hvorfor jeg i dag, etter så mange år med motgang, gråt og forbannelse holder med Norwich City Football Club. Årsaken totalt sett er vel at Norwich City er som et barn for meg. Du elsker det, det finnes lengst inne i hjertet ditt, men jaggu skulle du til tider ønske at du hadde mer normale barn/klubber å forholde deg til, som for eksempel naboen som etter første sydentur kom hjem med Barcelona-trøye og ikke har opplevd et sekund motgang siden.
Kanskje er det dette turbulente forholdet jeg har til Norwich City som gjør at jeg i dag fremstår som en stabil og kontrollert noen-å-tredve-åring, men som ikke rent sjelden, lørdag klokken 18:00 trenger noen minutter for meg selv, innelåst på klubb-brakka (toalettet). Min lege sa stressmage og la skylden på arbeidsgiveren, jeg visste veldig godt selv at årsaken var mangel på 3-poengere i hverdagen.
Men ja, dette forklarer hvorfor jeg i dag holde med de gul-grønne kanarifuglene, men det forklarer vel lite, eller egentlig så gir det liten eller ingen mening for hvorfor jeg forsøker å gi denne lidenskapen videre til mine kjære tre barn. Den eldste var ganske tydelig, and I quote – «Ja men pappa, jeg er ikke interessert i fotball! Jeg vil heller se på mote og sånt!», noe som gjorde at jeg valgte å ikke bruke energien min der, og jeg må vel innrømme at jeg skjønte der og da at vi aldri kommer til å dele hovedinteresse. De to andre forsøker jeg daglig å lure inn på dette rette gul-grønne sporet. Det skal sies at de enda på 4 og 6 år har vansker for å skille mellom når Norwich spiller kamp og når den ène keeperen til Wigan har på seg gul trøye. «Er det han som er Norwich i dag pappa?» spør den minste før jeg svarer det samme hver gang «Ja, i dag heier vi på ham!». Selv om kompetansen pr. i dag er på samme nivå hos barna mine som hos enkelte TV2 ekspertkommentatorer, så har de likevel fått ordet Norwich inn i språket. Positivt ladet er det også.
Jeg har ingen arve-klokke jeg vil gi min sønn til konfirmasjonen. Jeg har ingen bil som jeg på 18-års dagen kommer til å overrekke minsten, som min far igjen overrakk meg på min 18-års dag. Jeg har heller ingen spesiell kunnskap eller et håndverk som jeg kommer til å lære mine barn når de blir voksen nok, jeg har, uansett verdi eller belastning, valgt å gi videre min lidenskap for et lite lag, drevet av en pensjonert fjernsynskokk som har sin høyborg i «The fine City» i Norfolk.
Dette er det mest verdifulle jeg har og det fineste jeg kan gi bort. Værsågod.
Stolt jente. Hun vet nok ikke bedre.