Hvem har vel ikke fått et akutt behov for noe søtt, salt eller syrlig rett etter at en har kjempet barna i seng. Du føler faktisk at du fortjener det etter å ha vært i kjelleren, bokstavelig talt, når du forsøkte å tvinge ungene i søvn.
Du vet at du er langt fra å være på sikker grunn, men på grunn av behovet for noe ekstra godt, tar du tar sjansen.
Ut på kjøkkenet. Du fisker opp skuffen med aller største forsiktighet mens du ser deg nervøst rundt.
Så er det ut med chipsposen, som egentlig er konstruert som en stor innbruddsalarm med lyder som kan høres langt ut av Hordaland fylke. Men du klarer det, posen er fremme og du åpner den uten å lage en lyd. Flak etter flak med Maarud Paprika blir lagt over i skålen. Du er forsiktig, behandler hvert flak som skjørt porselen og tar den tid det faktisk tar. Å helle ut chipsen, som «vanlige folk» er som alle vet, ensbetydende med 3 besøk i stuen. Du setter deg inn i sofaen. Du puster ut. Henter det første flaket fra skålen og nyter. Du knuser ikke flaket mellom tennene men nyter chipsen som sjokolade og lar den smelte på tungen. Alenetid. Du vant.
Du blir litt uforsiktig, selvsagt. Du blir selvsikker, tar større sjanser og går på en smell.
Den ene chipsen skraper mot tennene og lager en lyd.
De kan ikke ha hørt den lyden, tenker du? Jeg hørte den jo nesten ikke selv, og den var i tillegg inne i gapet. Nei, dette går bra. Men nei.
Du hører små føtter som tasser mot trappen. Skapningen stopper opp og lytter. Du kan faktisk høre at nesen også jobber. Skapningen har merket at noe er galt, men er enda ikke 100% sikker på hva.
Du gjemmer skålen i panikk. Under pynteputen slik at både pute og nervene er litt på halv-åtte. Brått ser du et rufsete hode og to store øyne som kommer rundt hjørnet. Vesenet sier ikke noe. Blikket går rundt i rommet og ser etter noe unormalt! Jeg spør hva hun ønsker. Hun svarer «ikke noe», men du ser i blikket at hun har fått ferten av potetflak med paprikakrydder.
«Ka har du under puten der pappa?».
Nei, her er det ingenting sier jeg, men den skjelvende stemmen og den plutselige svetten har avslørt meg!
«DU spiser chips!»
Pekefingeren dirrer mot pynteputen som ironisk har både utseende og form som et stort chipsflak.
Jeg innrømmer det, jeg legger alle fakta på bordet og forsøker å forklare med at pappa trengte noe salt for å overleve. Etter å ha lovet bort gull og grønne skoger kjøper hun forklaringen, men i morgen er det de tre små som skal få seg en ekstra kvelds, med paprikakrydder, rett før leggetid.
Det er helg! Kunne ikke kommet mer passende!Et lite kjent faktum er jo det at Mungoen og barn under 6-7 år har veldig mange likheter. Vanskelig å se forskjell også når de har fått ferten av urettferdighet i nærmeste omkrets!
