Nå er det like før. Nye mål skal nås, det er for sent å trene, klokken tikker mot start og jeg er dritredd!
Jeg har nok vært rimelig avslappet omkring hele maratonen. «Bare løp sakte nok«, «ikke la deg stresse» og «bruk tiden» er mantra jeg har repetert til meg selv de siste to månedene etter at jeg kom ut av maraton-skapet og annonserte min deltagelse på Undheim Ultrafestival.
Nå når løpet nærmer seg, har gjentagelsene av de beroligende setningene blitt intensivert. Jeg gjentar «ikke la deg stresse» når det stormer som verst på jobben eller når jeg manøvrerer gjennom trafikken på Vestlandet. Jeg hvisker «bruk tiden» når jeg er koker poteter eller gjør mitt fornødne bak låste dører, men nå har effekten blitt gradvis mindre beroligende, en nervøs mage har tatt over.
Jeg har begynt å tro på alle som sier «maraton, du er gal!?» og jeg har for første gang i mitt liv googlet «how to run a marathon +noob +help +drugs«. Det er dessverre lite hjelp å finne på nettet og den hyppigste tilbakemeldingen fra maratonløpere er at «dette er en ny type vondt«.
Dette er det kanskje ingen som vet om meg selv, men jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke liker å ha det vondt. Jeg går lange veier rundt tema og problemer som kan gi meg den minste motgang og der andre biter tenna sammen og krummer nakken, gir jeg heller opp. En meget lokal og ikke helt offisiell undersøkelse, viser også at jeg har den dårligste psyken i Hordaland. Jeg trenger ikke engang å ha startet på løpet før de første negative tankene kommer. «Oi! Dårlig mage? Der var det løpet ødelagt. Får ta det med ro» et et eksempel på en hel rekke unnskyldninger som underbevisstheten min har på lager.
At jeg i tillegg har begynt å tenke på tider, får mine løpekollegaer ta mye av skylden for. Mitt første mål var å komme i mål, uansett tid. Det ble justert til at jeg skulle klare å komme i mål på under 6 timer, men fremdeles var det ikke godt nok for publikum. Kritikerne tok i stedet over jobben med å sette målsetningen min, og det siste jeg har fått melding om, er at jeg skal springe på under 4 timer og 30 minutter. Nevnte jeg at jeg knekker under enhver form for press?
Uansett. Klokken tikker, jeg skal snart i ilden. Videoer på youtube sier at jeg fra nå av og inn kun skal spise lett mat, få i meg enorme mengder vann og helst legge meg før barne-tv.
Når starten går, får jeg virkelig håpe at jeg har naturen, Fru. Fortuna, Undheim-mannen, Karma og ikke minst dagsformen på min side!
Neste innlegg blir oppsummeringen.