Jeg var selv en meget dårlig taper i min ungdom. Kanskje en av hovedgrunnene til at jeg ga meg som toppidrettsutøver i lavere divisjoner i Hordalandsfotballen var nettopp min manglende aksept av dårlige resultater. Jeg har etterhvert fått et langt mer avslappet forhold til spill og har de siste årene hatt veldig lav terskel for å «legge meg» i spill. Jeg taper i brettspill med et smil og gleder meg over at mine barn lykkes i Alias, Yatzee eller i Vri åttern.
Nå har jeg konstruert mitt eget monster. Minsten har blitt verdens dårligste taper og han har dratt denne egenskapen langt ut fra hjemmebanen. Et tap i brettspill mot bestefaren får tårene frem hos dette små sjarmtrollet og eventuelle tap på skolen i favorittsporten kanonball gir både raseri og bunnløs fortvilelse. Nå kan kanskje enkelte lesere tro at dette er både søtt og noe sjarmerende, men det er det virkelig ikke. En 1.klassing som ikke beliter seg og blir rasende er bare trist.
Mitt råd til alle foreldre der ute. Knus ungene i spill, men ikke gni det inn. Hvis de vinner på ærlig vis, greit nok, men vis at du godtar og respekterer tapet. Unge vinnere er søtt, litt eldre dårlige taper er ikke fullt så herlig.
