Med nedoverbakkeskrekk og generell skepsis til snø og kulde, kan det godt hende at mine holdninger har smittet litt over på mine barn.
Til jul fikk ungene ski. Alle skulle reddes før de ble som faren. Med GPS’en stilt inn på Voss, satte vi av sted. Fem stykker. Fire amatører og en ekspert i bonusmammaen som hadde hatt både nedover og bortover-ski på beina før. Det som skilte amatørene var at én visste hva han gikk til og var tilsvarende nervøs, mens de minste amatørene enda hadde en iboende nysgjerrighet og et naivt mot.
Bilen klarte å komme frem, den fant snø og den rygget forsiktig på plass på en iskald parkeringsplass.
Faren, som brukte overdreven lang tid ut av bilen, fikk plutselig et par ski i hånden og beskjed om å gå ca 100 meter før plankene skulle festes til beina. Som rutinert pyse hadde vidunderpappaen allerede orientert seg og valgt ut en grønn løype fra menyen. For de med enda mindre kunnskap om ski og løyper enn det jeg har, så kan jeg opplyse om at en grønn løype kjennetegnes ved at den er «meget lett» og at den passer til «nybegynnere» – perfekt. Hvorfor da denne grønne løypen startet med en nedoverbakke type utfor er enda uklart og noe undertegnede enda har planer å finne ut av.
Med et karakteristisk «johooooooooooooooo» forsvant midterste og minsten nedover i bakken. De krøket seg sammen, slik de har sett sportsutøvere gjøre det før dem på TV, og suste nedover det glatte unnarennet.
En etter en forsvant de til det kun stod en person igjen på toppen. En lang stril på 1.93 som ble «kjempeglad» når han oppdaget at samtlige fra reisefølget nå stod lenger nede i dalen og ventet forventningsfullt på far. Fristelsen for å rømme var stor. Sette seg i bilen og kjøre hjem. Hjem til ingen snø, ingen bakker og ingen tilskuere. Det var likevel mange grunner til å ta bakken. Mange grunner til ikke å vise hva en ekte pingle gjør når han møter litt motstand. Jeg satte ut forbi – og overlevde. Jeg falt ikke engang!
De små oppmuntret en skjelvende far om at han hadde vært skikkelig flink og den skjelvende faren var i grunnen litt enig.
Det ble faktisk en strålende dag på ski. De tre mestret virkelig og har allerede begynt å glede seg til neste gang de skal få muligheten til å sette utfor bakkene med smørefri ski på beina og en litt stolt pappa – sånn ca 50 meter bak.
Hvordan var din mestringsdag?