Det er omtrent alltid en kamp å få levert barna i barnehagen om morgenen. Det står aldri på selve barnehagen eller på de som jobber der, men selvsagt på de jeg kommer dragende med.
Dagens. Minsten mistet sko på parkeringsplassen og pga. biler og parkering tok jeg sko og minsten under armen for avlevering. Da klikket det. Minsten skulle tydeligvis ta på seg skoen uten innblanding av noen andre, og dette skulle gjøres midt på parkeringsplassen, ikke noen andre steder!
Jeg kom inn i barnehagen med en unge under armen som hadde mistet både sko og forstand.
Dagens twist. En ansatt kom løpende! «Ahh.. det var en unge som gråt?», snudde og gikk inn igjen i barnehagen.
Jeg vil på bakgrunn av denne ansattes handling bare få presisere : a) det er nå flere dager siden jeg gråt sist i garderoben og b) jeg høres IKKE ut som min 3 år gamle sønn når jeg bryter sammen – hvis en skal trekke likheter, så minner hikstene mine mer om min midterste datters utbrudd.
NB: De ansatte tok til slutt over saken slik at jeg fikk kommet meg på jobb og jeg vet at han er i verdens beste hender. Samtidig er det positivt å registrere at ved mitt neste sammenbrudd kan jeg forvente at personellet kommer stormende til.
Vi forsøker igjen i morgen…
