Det er vel ingen hemmelighet at undertegnede er over gjennomsnittet glad i fotball. Det er vel heller ingen hemmelighet at laget Vidunderpappa har lagt sin elsk på er de gulgrønne kanarifuglene, Norwich City!
Derfor var den helgen vi var nettopp gjennom en veldig stor opptur! Norwich City rykket igjen opp til Premier League og dette ble selvsagt feiret i det vide og det breie hjemme hos vidunderfamilien.
Jeg har sagt utad, flere ganger, at ungene skal få lov til å velge hvilken sport de vil satse på og har kanskje, i et svakt øyeblikk, sagt at de skal få heie på det laget eller de idrettsutøverne de selv vil.
Selv om valget er ungenes, så betyr det ikke at ikke far i huset kan forsøke å påvirke valget aldri så lite. Noen av ungene har allerede gjort det klinkende klart at de verken bryr seg om fotball eller lag som spiller fotball, uansett draktfarge. Minsten har sagt flere ganger at han heier på Norwich og Barcelona. Jeg har en litt snikende følelse av at han holder på Barcelona fordi han liker Messi og lag som normalt vinner, og at han holder med Norwich for å trøste sin far.
Nå er det 3 måneder gamle minsta sin tur! Hun er i en alder nå der hun er mottagende for alle impulser og der andres meninger og sunn fornuft enda ikke er elementer som blir vektlagt! Det er nå hun mottar og prosesserer alt av lukt, farger, lyder etc som igjen danner grunnlag for hva hun vil mislike, eller enda viktigere akkurat i denne artikkelen, hva hun vil like i fremtiden! Hun er som det berømte blanke lerretet som bare venter på å bli malt – og jeg er klar, klar med fargene gul og grøn!
At Norwich allerede tidlig lørdag klarte opprykket til Premier League var en ting, men at de i tillegg skulle spille kamp, live på TV, senere på kvelden var muligheten vidunderpappa lenge hadde ventet på! Nå måtte jeg legge alle essene på bordet, samtidig! Minsta ble kledd i bunaden sin allerede når hun våknet lørdagen. Så fulgte vidunderpappa opp med flaggheising like etter, «On the ball City» gikk på stereoanlegget og ord som Canaries og Norwich ble sagt med den lyseste, fineste og mest positive stemmen Vidunderpappa klarte å presse frem! Opprykket ble etter hvert et faktum og TV-kampen nærmet seg!
Skal innrømmet at jeg var oppspilt! Jeg gledet meg og var sikker på at dette var, muligens, det lureste jeg noen gang hadde planlagt!
Forventninger er en rar ting. De er noen ganger så totalt i utakt med hvordan ting blir. Det ender ofte med at en skrur og skrur de naive forventingene ned fra dagen en blir født til dagen en legger på det berømte røret.
Denne festkvelden, ingen unntak. Endte med at både kone og barn sovnet, far sang Norwich-sanger alene og for å krone kvelden totalt sett – Norwich tapte.
