Husker godt første tegningen jeg fikk av minsten. En krusedull han hadde fått ned på papir i barnehagen og som jeg til i dag ikke vet om han brukte et minutt eller en time på. Ikke vet jeg om han hadde noen særlig baktanke bak kunstverket heller. Det var en krusedull og bak på arket stod det, som sant var, «Tegnet av Minsten, 2013».
Jeg husker også at jeg overøste minsten med skryt og gode klemmer når han forsiktig dro opp tegningen fra sekken sin. Det er mulig at jeg gir minsten alt for lite skryt, for han tok virkelig til seg denne oppmerksomheten og en lyspære ble tent over hodet hans.
Som en pil hentet han en bunke ark og en blyant fra rommet og i beste Henry Ford stil satte han i gang. Krusedull etter krusedull ble produsert og overrekt far. Far skrytte videre og så bunken med kunstverk vokse proporsjonalt med at det dyre printer-papiret mitt forsvant.
Minsten tegner fotballbane – 2016
Slik har det fortsatt. Det kommer inn kunstverk fra barnehage og skole i rekordfart. Begynte optimistisk med å henge opp kreasjonene på kjøleskapet, deretter ble det i en dedikert skuff, i dedikerte skuffer, kasser på loftet og i det siste så har det blitt en salig suppe av skuff, kasse, pose og hyller! Jeg forsøker å skryte og sette pris på hvert ark jeg mottar, men må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere å nyte det som ungene nok har brukt mer eller mindre tid på å skape.
Noe måtte skje, jeg holdt rett og slett på å drukne i gode tanker!Et mulig søkt eksempel, men tror likevel det er noen som kjenner seg igjen?
Jeg, som jo har lest en del om minimalisme og fått en del tips på youtube, laget en plan som forhåpentligvis vil kunne gi en viss glede rundt kunsten igjen. Jeg fant frem en skanner som jeg kjøpte i forbindelse med min tid som «spill-utvikler» i barnehagene i Bergen og jeg satte i gang. Et og et ark ble matet inn i skanneren, det ble behandlet ved at jeg la inn hvem som hadde laget verket og når dette hadde skjedd og til slutt gikk kunstverket i kassen for resirkulering. Skuff etter skuff ble tømt, og selv om det var vanskelig i begynnelsen, så var det godt å bli kvitt bunker og hauger med ark og papir som hadde samlet seg opp.
Nå kan jeg nyte bildene som ungene har laget på iPad’en min eller på datamaskinen min når jeg ønsker og jeg har også fått opp en digital billedramme som veksler på tegningene fra mine barn gjennom hele døgnet. En bonus er også at barna selv nå ser på sine egne kreasjoner og det lyser til tider både mestring og stolthet når akkurat deres bilder kommer frem! Eller hva med å sende et bilde som barna (og foreldrene) er stolt over som vedlegg i den neste e-posten du sender til noen du er glad i? Forsøk!
Det kan kanskje virke litt brutalt å kaste bilder som barna har laget, men en må nesten se på virkeligheten og den viser (i vindunderheimen i alle fall) at bilder ikke blir sett på, men stuet vekk i alle ledige krinkler og kroker i huset. Når hentet du ned esken med bilder fra loftet og nytte kunsten i fred og ro med et glass vin? Lenge siden? Jeg kan gjøre dette hver dag nå, og på denne måten få i meg mye større mengder vin – kan virkelig ikke se noen ulemper?
Et stk kunstverk digitalisert ved hjelp av iphone-kameraet. Kan nå nytes i all sin prakt på iPad, via fotoramme eller som vedlegg i en e-post til en du er glad i!
