En kan gjerne argumentere for at en nybakt mor går dypt inn i ammetåken etter fødsel. Ting glemmes, og en må gjerne ty til både 6. og 7. sans for å komme gjennom dagen på en noenlunde godkjent måte.
Lite visste jeg at dette også gjaldt faren.
Ettersom den nå 3 måneder gamle Klara Amanda var litt urolig, fant moren ut at det kanskje var best at faren alene tok seg av den planlagte handlerunden. At det i tillegg var ukehandelen må vel på en måte kunne sees på som gitt tillit fra moren, evt. kan det tolkes som desperasjon og eneste mulighet denne ene kvelden. Normalt sett hadde vi nok utsatt en så viktig jobb til dagen etter, men nevnte Klara Amanda var tom for bleier og moren var faretruende nært tom for skummet melk med sjokoladesmak og faren var, utrolig nok, en form for redningsperson og helt (??).
Å redde familien
Hev meg i bilen og satte kursen mot butikken. Fra anlegget i bilen kunne jeg nyte lyden av Pop fra 80 og 90-tallet. Følelsen av at jeg nå skulle bidra til familien var så god at den totalt overskygget følelsen av at jeg hadde glemt noe.
Etter å ha parkert bilen begynte den vanlige romsteringen etter lommebok, handlelapp og munnbind. Jeg fant to tredjedeler. En halvt krøllet handlelapp, et ikke fullt få krøllet munnbind, men ingen lommebok som jo er et viktig hjelpemiddel når en skal avslutte oppgaven «ukehandling».
Da var det å lete da. Etter et gjenglemt betalingskort eller mynter nok til å i hvert fall få kjøpt de viktigste tingene! Ikke en krone var å spore opp.
Jeg tok opp mobilen for å ringe hjem. Det er en normal panikkreaksjon jeg har når jeg står til knærne i problemer jeg selv har klart å stelle i stand.
Google Pay!
Mobilen. Hadde jeg ikke sett noen ungdommer betale med mobiltelefonene sine noen dager i forveien? Etter litt googling fant jeg ut at dette var mulig med min modell og ved hjelp av Google Pay! Jeg hadde fra før lagt inn kortet mitt i Google Pay og det var strengt tatt en lek å sette opp.
Med, om mulig, fornyet og forsterket selvtillit gikk jeg i kassen på Kiwi for å ta et testkjøp. Det funket! Tyggispakken var min til odel og eie.
Jeg hentet en vogn og satte i gang. Krysset ut det ene og andre til jeg følte jeg var klar for å betale og komme meg hjem. Hjem for å redde familien og hjem for å redde kvelden!
På ny fungerte mobiltelefonen og Google Pay helt smertefritt. Jeg pakket i x antall poser og suste hjemover med en visshet om at det nok ventet både applaus og klapp på skulderen når jeg entret stuen!
En kan gjerne argumentere for at jeg kom godt ut av situasjonen og at det å glemme lommeboken ikke gjør en til en far med ammetåke.
Det var før jeg pakket ut av alle posene og fant ut at jeg hadde glemt å kjøpe bleier. Bleiene, og kanskje enda verre, morens sjokomelk.
