Barna er nå 8, 10 og
13 år gamle. De er vel ikke barn lenger i grunnen og behovene de har skifter
fort. Tidvis forstår ikke en Vidunderpappa hva en 10 eller 13 åring trenger
eller ønsker. Det som er sikkert er at
de trenger noen – hele tiden.
Jeg har hatt et litt humoristisk syn på barneoppdragelse på denne bloggen og
når barna var helt unge så var det langt mer moro og lek enn det er nå. Nå
kjenner en far på hvor vanskelig det er å strekke til og en kommer ikke langt
med en tro på at en iskrem eller litt ekstra penger til lørdagsgodteriet redder
de mange situasjonene en kommer opp i.
Jeg tror ikke mine små er mer eller mindre vanskelig å ha med å gjøre enn det store gjennomsnittet i landet, men selv gjennomsnittet kan være en real utfordring til tider. Da er det farlig å ta foten av gasspedalen og se en annen vei.
Slik er det likevel i livet og i hverdagen. En ser ofte vekk, en får andre prioriteringer og en kan fort bli blind når en konsentrerer seg over egne utfordringer.
2019 ble et slikt år.
Et par tilfeldigheter gjorde at det fokus en skulle ha hatt ble endret og en Vidunderpappa ble en pappa som hadde nok med seg selv og som kanskje trengte like mye oppmerksomhet og tidvis trøst som det de små trengte.
Vi kjøpte jo et hus. Det var egentlig et bevisst valg som ble tatt for å få mer plass. Mer plass til en familie som kanskje etter hvert skulle bli litt større. Det gikk mye tid med til oppussing og det gikk mye energi med til å fungere som håndlanger for de flinke personene vi har hatt rundt oss. En kan ikke klage på dette. Vi har vært så heldig for å ha fått drømmehjemmet og vi har vært bortskjemt med hjelp underveis. Plutselig skulle det vise seg at vi kom til å få bruk for enda et barnerom. En fantastisk gledelig nyhet hos to som hadde hatt litt problemer med å bli gravide. Glede ble dessverre til sorg når moren fikk spontanabort. Vi var knust. Jeg føler alle reagerer forskjellig når noe slike skjer, for oss ble det tungt.
Hverdagen venter ikke på at to småbarnsforeldre på Vestlandet skal komme til
hektene igjen og den venter ikke på at en skal få slikket sine sår. Samtidig
med aborten fikk Cecilie jobbtilbud som lærer på en lokal skole. Hun ble
kjempeglad og tok jobben der hun jobber den dag i dag. Kanskje skulle vi ha
tatt en fot i bakken først og forsikret oss om at vi var klar for en slik
omstilling før vi takket ja til tilbudet. Vi har snakket mye om det i etterkant
og vi hadde jo egentlig ikke noe valg. Det var en sjanse vi måtte ta og som vi
tok.
Vidunderpappa har et stort hjerte, men det skal noe til å kunne vise den omsorg
til tre barn som egentlig har det helt greit når en trenger en god klem selv.
Slik var fjoråret. En berg og dalbane der mange valg ble tatt, mange hendelser
hadde innvirkninger på meg og mange hendelser hadde enorm innvirkning på en
familie på fem.
Hvorfor jeg enda oppdaterer vidunderpappa.no når jeg kanskje burde ha prioritert annerledes er noe jeg tenker mye på selv. Det er vel et behov for å dele og et ønske om å vise hvordan hverdagen og små tilfeldigheter kan prege en familie der barn blir ungdom og der en vidunderpappa egentlig har nok med å henge på i svingene.