Av og til flotter selv Vidunderpappa seg litt og velger å spise bolle ute i offentligheten. Selv om valget ofte faller på OBS og bolledisken der, hender det likevel av og til at en spiser bolle på kafe – og da gjerne sammen med barna.
At livet som småbarnsfar endrer en, er vel ikke direkte hemmelig. De som påstår noe annet er enten for lite involvert i småbarnslivet, eller så ser de ikke selv hvordan en endrer måten en lever på.
Observasjonen jeg gjorde på kafe-turen sammen med barna skremte meg, samtidig som det ga meg en stor aha-opplevelse.
Før spiste jeg alltid sommerbollen (samme gjelder skolebolle etc.) fra kanten og innover i en spiral. Målet er jo da selvsagt å utsette høydepunktet, den gule vaniljekremen, til en form for klimaks på slutten.
Jeg tror de uten barn sikkert spise bolle på samme måte som jeg beskrev over den dag i dag. Det er den optimale måten å nyte et bakverk der belønningen ligger i midten.
På mitt siste kafebesøk merket jeg at jeg ikke lenger nyter bakverket slik det var ment fra naturen sin side, men jeg nappet ut midten som en ihjel-sulten måke. Etter å ha svelgt unna så jeg ned på bollen min og undret meg over den nå tørre småbollen med et hull i midten. Hva skjedde?
Svaret ligger jo i tidligere opplevelser. Opplevelser der jeg har måttet gi bort belønningen min da tre fuglunger har sittet og gapt etter vaniljekrem etter å ha fortært sin egen.
Så en lærer så lenge en lever og underbevisstheten min er tydeligvis så skadd at han ikke unner noen andre en søt gul belønning – den vil jeg faktisk ha selv!
Et tristere liv – kanskje – men moralen er at om en vil nyte det gode her i livet må en ofte tilpasse seg, være rask, smidig og ikke minst begynne rett på midten!