Jeg tror ikke hundene som tjenestegjør på grensen har bedre nese enn det min kone har for tiden. På flere titalls meter avstand kan hun plukke opp om jeg har vært så syndig å ha tatt meg en kopp kaffe eller gud forby – noe annet enn smør på brødskiven.
– Stopp! Sitt der borte!
Det er vel det jeg hører mest for tiden. Dette før hun dramatisk holder øvre del av hånden opp mot nesen for å blokkere alle dufter som har klart å nå henne, 14 meter unna.
Vi har den siste måneden – og vel så det – gått over til å spise middag hver for oss. Jeg spiser på kontoret med vinduet på vidt gap, mens min kjære spiser et knekkebrød med krydderost i sofaen – helst liggende.
Nå er det snakk om at kvalmen har begynt å avta og at matlysten har begynt å komme tilbake.
Om vi kommer til å spise i samme rom enda er kanskje litt optimistisk, men kanskje distansen etterhvert kan avta og ånden min kan oppfattes som frisk – eller ihvertfall akseptabel?
Ønsker også få takke Wasa for å ha holdt liv i min kone de siste ukene. Uten et knekkebrød i tid og utid hadde nok hverdagen, i et hus, på landet vært både utfordrende og for en stakkar mann vært dramatisk.