Før ble jeg inkludert. Jeg ble spurt om hvordan det gikk i helgen. jeg fikk gjerne noen morsomme kommentarer på min bekostning og jeg fikk bekreftelse på å bli sett.
Nå har vennene mine, kollegene mine og til og med familien min sluttet å bry seg.
Tap i sluttminuttet? Hvordan gikk det mot Arsenal i helgen? Siste plass? Kommentarene kom tett som hagl og det var tydeligvis godt å kunne trøkke en Norwich-supporter enda lenger ned i driten. Det var mye motgang og det var tap som jeg virkelig måtte gå i meg selv for ikke å gråte over. Likevel var det på en måte godt å få oppmerksomheten i kantinen på jobb hver mandag. De fleste var nok opptatt av å få fokus bort fra sitt eget lags prestasjoner og da var alltid kanarifuglene lette mål, men noen var også trøstende og lurte på hvorfor jeg i all verden hadde valgt å holde med et lag som Norwich.
Nå bryr de færreste seg om Norwich, kanarifugler eller en eksil-trønder med navn Tettey. Tabellen viser at vi ligger nå to poeng bak lag som Rotherham. Vi ligger fire poeng bak Bristol City og hele ni poeng bak serieleder Leeds. Og dette etter 5 spilte kamper. Vi har for lengst blitt et Championship-lag. Nytt av året er at vi kjemper i bunn av denne divisjonen.
Jeg vil bli sett igjen, jeg ønsker at folk hetser både kanarifugler og innbyggerne i Norfolk! Det er så mye bedre enn å bli oversett og glemt.
I år har oppturene vært, og jeg tar det i stigende rekkefølge. Vi vant over Stevenage i første runde av Ligacupen og vi har malt bortegarderoben i rosa, et psykologisk forsøk på å få et overtak på motstanderne.
