Plutselig, ut av intet, var den grå kalde hverdagen over oss igjen! Faktisk kom det så brått på at jeg enten trodde jeg hadde fått akutt grå stær, eller en like akutt depresjon. Men jeg skal ikke klage, jeg har jo de tre små solstrålene til å holde humøret og motivasjonen oppe!
Jeg blir smått imponert over hvor fort de små går fra sommermodus og inn i sin vandte høstmodus. Oppgavene deler de mellom seg.
Den minste og den midterste kjører sin vanlige maktkamp, der gjøremål som å slå av/på TV, åpne/lukke dører og ikke minst være først/sist over dørkarmen har enormt stor verdi (la meg ikke en gang gå inn på dramaet i trappen). Dette er selvsagt en maktkamp ingen kan vinne, aller minst vidunderpappa. Det ender som regel med gråt fra begge to (og i det siste, ganske ofte fra far selv).
De gangene vi faktisk kommer oss i bilen uten gråt, kommer den eldste inn fra siden og får de yngste tilbake på «rett spor». Med rutine og ikke minst list legger hun opp til at de minste skal gå i fellen. Med «vennlig» stemme spør hun – «Har minsten lyst til å gå først inn i bilen i dag??«, før hun like vennlig spør den mellomste «Ser du, minsten gikk først inn i bilen – hva føler du nå?«.
There we go! Høst! Loving it!
