Det plutselige og voldsomme snøfallet vi på vestlandet har opplevd den siste tiden har virkelig gjort hverdagen vanskeligere for små og store. Vidunderbarna gjør sitt ytterste for å teste glide-egenskapene til støvlene og Vidunderpappa har funnet ut at en ikke trenger være passert 87 år for å kunne ha glede av brodder.
Men vi spoler tiden tilbake til søndag. Snøen lå som en mikrofiberduk over hagen og denne innbydende bomulls-engen ble for mye for ungene. De MÅTTE ut for en siste dans mellom sitkagranen som nylig overlevde en små-bitchy Nina! Uansett. Min eldste datter valgte å trosse tyngdekraft og god gammeldags fornuft da hun hoppet i snøfonna og vrikket ankelen! Diagnosen «vondt i foten» ble stilt senere på kvelden da ankelen så mer og mer lik ut som grapefrukten på fruktfatet (du vet den ekle frukten en kjøper inn i blant men aldri spiser?). Ja heftig medisinering og overdreven trøsting måtte til for å få henne inn i drømmeland den kvelden!
Overraskelsen kom dagen etterpå da dette overtråkket hadde smittet over på søsknene! En etter en kom de krypende opp trappen og ansiktene ga tydelig beskjed om at foten mest sannsynlig var brukket både her og der. At Vidunderpappa brukte logikk for å forklare at en ikke bare kunne få SÅ vondt i foten gjorde bare saken enda verre. De måtte bæres rundt med foten høyt hevet, sokkene måtte taes på med største forsiktighet og turen ut i bilen ble en pine for både store og små. Ikke før de minste kom i barnehagen slapp det voldsomme «overtråkket» taket og ungene ble mer eller mindre frisk igjen.
Men skaden var da allerede skjedd.. far hadde fått et mentalt overtråkk som satt dypt mellom ørene ut dagen.
