At vidunderbarna er en gjeng med individer som ikke bør (med rette) snu ryggen til hverandre, blir gang på gang bevist. Senest i går kveld ble minsten et offer for midterste sin utspekulerte plan. Det som overrasket selv en garvet vidunderpappa i dette tilfellet, var hvor mye midterste ofret for å lure en naiv lillebror. En viss del av skylden må dessverre, igjen, vidunderpappa ta – men selv ikke jeg kan ta høyde for absolutt alle eventualiteter!
Det begynte med at vi alle sammen var på friidrett-trening med eldste! I og for seg en meget uskyldig start på dramaet. Men har merket meg at de to ungene som blir tvunget med på dette arrangementet har begynt å bli _vel_ varm i trøyen. Forsøker derfor, så godt det lar seg gjøre, å holde dem under strengt oppsyn under hele treningstimen.
Så ser jeg at midterste drikker opp alt vannet til eldste, eller det vil si at jeg ser at eldste gir tydelige tegn på at midterste har gjort noe hun ikke har lov til. Med arm og øye-bevegelser gir hun meg beskjed om å erstatte evt. tapt vann øyeblikkelig! Jeg gir da midterste beskjed om å gå ut på toalettet å fylle opp flasken med iskaldt vann. At midterste velvillig går med på dette burde være første tegn på fare, innser jeg nå i etterkant. Får skylde på at jeg var opptatt med å følge med på eldste som hoppet høyde og alt for opptatt med å rope ut korrigerende forslag (til glede og inspirasjon for trenere og andre foreldre i salen).
Midterste kommer inn med flasken og drikker fremdeles fra denne. Minsten spør da om han ikke kan få en slurk. Midterste smiler og sier at han selvsagt kan få det. Faresignal nummer 2 oversett av vidunderpappa.
Det ender med gråt. Midterste har selvsagt fylt kokende varmt vann på flasken og har tvunget seg selv til å drikke dette for å lure storesøsteren. At det var en liten uskyldig 3.part som igjen skulle få skoldet tungen var rent tilfeldig. Eller var det det??
De overrasker stadig, og jeg får vel være glad for det?
