Når en er ferdig med middag og den eldste hiver seg over leksene med iver og glede (riiiight…), blir det ofte foreslått håndarbeid fra den mellomste. Det hun synes er ekstra kjekt er å perle! (U)heldigvis har vidunderpappa en viktig funksjon i denne perlingen, nemlig å sortere! Det er ikke en tung jobb, ikke er det direkte kjedelig heller, men problemet er at sjef for perling – den midterste – har veldig høye krav til tempo og presisjon.
«Eg vil ha tjue-femten blå. Nei lyseblå, ikke mørkeblå!», «Du må legge de i fatet her, ikke på bordet», «Oi, her var det 2 perler for mange – begynn på nytt».
Prestasjonsangsten har flere ganger tatt meg, og det blir ikke lettere å få tak på de bittesmå perlene når øynene er fulle av tårer og fingrene dyvåte av svette.
Noen andre foreldre som velger å bidra i produksjonen der ute?
Det er ikke så forferdelig vanskelig pappa! Denne er lilla, det er feil! Jeg skal ha blå, lyse-blå!
