Det var med stor spenning vi kjørte mot Falun og Falu Gruva! Et hvert forsøk på å forklare at denne store kullgruven hadde vært i drift siden 1200-tallet ble avbrutt med spørsmål som:
“går det an å finne gull der?”
Vidunderbarna, hele veien fra Høyt og Lavt i Rättvik til Falun og Falu Gruva
“ja, men det kan jo hende det er gull der?”
“hvis vi finner gull der, kan vi ta det da?”
“hvordan ser gullet ut når det ligger i gruven?”
«ja, men er kull det samme som gull, liksom?»
Etter en litt forsinket avgang fra Høyt og Lavt i Rättvik, var vi hele 20 minutter forsinket inn på Falu Gruva sin parkeringsplass.
Vi var ventet og det var heldigvis mulig å løpe rett inn i gruppen vi opprinnelig var tenkt til å være med.
En guide stod og trippet når vi kom løpende i kledelig oljehyre og med matchende hjelmer. Vi ble ønsket velkommen og vi begynte på de mange trappene som skulle lede oss over 60 meter ned i gruven.
LAVT UNDER TAKET!
Falu Gruva var våt og mørk.
Det var tidvis lavt under taket, men en følte aldri på den klaustrofobiske følelsen som jeg en kanskje forbinder med gruver. Nå skal det sies at Vidunderpappa er over 190 cm på sokkelesten og ikke på noen måte et perfekt match som gruvearbeider.
Etter en liten gåtur åpnet det seg opp og en fikk se enorme kammer der en hadde lett etter kull. Gruven hadde også en enorm sjakt som i sin tid førte både kull og mennesker hundrevis av meter ut av gruven.
HISTORIER OM SPØKELSER!
Guiden fortalte flere historiske fakta om gruven og inn i mellom kom det historier om både spøkelser og troll. Kanskje det ikke var tilfeldig at disse historiene kom like før hun slo av lyset i gruven. Dette for at vi skulle få oppleve det stummende mørket som en kunne oppleve i gamle dager. Det var nemlig lett å miste fakkelen sin i de våte gangene.
Dette var et meget spennende besøk og det var første gang flere i reisefølget besøkte en gruve. På overflaten igjen var vi alle glad for at vi ikke jobbet der for flere hundre år siden.
