Om det var mangel på søvn, eller bare første steg mot demens vet jeg ikke, men Vidunderpappa gikk på en generalblemme på denne ellers så fine fredagen.
God stemning i bilen på vei til min vidundermor med ungene. Den månedlige planleggingsdagen på skole/barnehage var et faktum og ungene måtte fraktes i eksil.
Uansett, ungene var i god form, Vidunderpappa i nesten like god form da jeg tenkte (første feil). Nå er alle glade og fornøyde, la og se hvordan vi kan ødelegge dette.
Vil dere ha drops kiddz ropte jeg bak i bilen mens jeg fisket frem dropsposen fra lommen. Boom. Selvsagt kun 2 drops igjen. Hvordan dele 2 Doc på tre ravn i baksetet? Svaret er selvsagt – dette er ikke mulig når en er i full fart mot friheten.
Som tre kunstløp-publikummere (eksperter) med ferten av blod heiv de seg over offeret (les : meg Dorthe) med krav om kompensasjon og rettferdighet! I takt med fråden som begynte å skumme rundt kjeften på de bak, økte gleden av å vite at de satt fastspent etter alle kunstens regler i barnesetene.
Lykken til vidunderpappa var at det mot alle odds låg et drops som kunne brukes som erstatning, på gulvet ved passasjersetet. Alle ungene ble avlevert hos vidunderbestemor glade og med en frisk pust!
Moralen er (og dette gjelder også i OL-sammenheng) – selv om en gjør alt i beste hensikt, hjelper dette lite om publikum har forhåpninger om 1 drops hver!
Ha en god helg folkens!
Du sa at? Ikke nok drops? Vi må ta en prat!