En mosjonists tanker etter 7 dager treningsleir.

For en uke, for en opplevelse og for noen flotte fjell,
toppet bare med intervaller og støle bein, kveld eller kveld.
Hvem kunne vite at Gran Canaria kunne fremstå så vakker,
selv om det vakre til tider var dekket av trapper, stein og motbakker.

Enorm kondisjon og muskler i beina, var ihvertfall min beskjedne plan,
og medisinen for dette var høydemeter, kilometer og en trener med navn Jan.
Nesten i mål og med berømmelse i sikte, ferdig med bakken og på nok et fjellplatå,
ble drømmer knust, rekordtider umulige og dette på grunn av en vond tå.

Måtte tisse, var litt beskjeden og langet ut i forveien med mine lange bein,
gikk som det måtte, tråkket feil og gikk på trynet etter å ha sparket i en menneskevond stein.
Fantastisk var det da å få støtte og trøst av de som kom like etter,
intervallene slapp jeg og Bjørn Tore kom med tabletter.

Angrer ikke på treningsleir eller en uke sammen med personer jeg nå kan si at jeg kjenner,
glad for at mine tårer og min gråt, kom på 1000 høydemeter bak noen busker, blant venner.
Vil med dette takke trener, visetrener, ultrakonger, verdensmestere, A, B og C-lag,
så får vi se om ikke alle meter med svette og blod, på prestasjonene i år, gjør noen utslag.

Takk for meg, Vidunderpappa, sjåfør på årets B-lag.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *