Nå liker ikke jeg å skryte, eller jo, jeg gjør jo egentlig det, og i helgen løp jeg et oppløftende løp som jeg veldig gjerne ønsker å skrive lit om her. Et halvmaraton jeg virkelig var fornøyd med og litt stolt over.
Under fantastiske forhold, på hjemmebane i Fana, løp jeg inn til 1:38:29 på halvmaraton. Dette er en forbedring av min tidligere personlige rekord med hele 7 minutter. Alt stemte denne dagen, beina var gode og hodet var på rett plass. Jeg kunne skrevet sider på sider rundt dette med løping og hva jeg tenker på når jeg presser kroppen gjennom 21 km. Det skal jeg ikke, jeg skal heller fortelle litt om dagen derpå.
Kroppsspråket
Jeg kom til å tenke litt på kroppsspråk og hva en viser forbipasserende dagen etter et slikt halvmaraton.
Normalt sett løper jeg med støle bein, godt innpakket og muligens noe anonymt dagen etter gjennomført konkurranse. Her har jeg likevel tatt noen bilder som viser en typisk løper dagen derpå.
(Dokumentert gjennom flere år med observasjoner i et toppidrettsmiljø på vestlandet).