å velge det varme blikket

Å velge det varme blikket

NB: Det er noen personlige meninger og beskrivelser omkring barneoppdragelse i teksten under. Siden Vidunderpappa på ingen måte er en faglært pappa/voksen gjøres det oppmerksom på at disse meningene er hans egne og ikke kan sees på som en fasit. 

Kanskje i visse tilfeller tvert imot.

Påsken er kanskje høytiden for å sette seg ned i solveggen på hytten og kjenne frysningene fra herlig krim stryke en kaldt nedover nakken. Vidunderpappa må innrømme at han kanskje ikke er den som leser alt for mye. Kanskje mest pga mangel på tid og fred. Når sjansen likevel byr seg takker jeg ikke nei til en god bok.

Å velge det varme blikket

Når forfatter Liv Berit Heimstad Tønnessen kontaktet meg om jeg hadde lyst til å lese en god bok i påsken var jeg ikke sen å takke ja! Tenkte at nå skulle jeg få mulighet til å bli skremt vettet av gjennom pistoler, kuler og krutt! At boken het «Å velge det varme blikket» fikk jeg ikke med meg i første omgang. Begynte først å lure når jeg så permen på «årets påskekrim» når den kom i posten.

Der det pleide å stå «En kald og skremmende krim som får nervene til å knyte seg», stod det nå «Inspirasjon, mot og håpe til dagens foreldre«. En annen type gåsehud definitivt, men likevel litt gåsehud på de rette stedene!

Boken som jeg nå hadde fremover inneholdt. Og jeg siterer «…boken presenterer praktiske nøkler til låste situasjoner og relasjoner. Nøklene gir aha-opplevelser og hjelp slik at skuldrene senker seg i hverdagen. Budskapet forsterkes av ærlige fortellinger fra flere familier.«

A-B-C til usikre foreldre

Dette er egentlig et A-B-C til foreldre som er usikre på oppdragelsen av barna. Det er ingen tvil om at jeg er en del av de foreldrene som trenger en slik bok. Boken åpner med påstanden «det finnes ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig». Før du tenker, i likhet med meg selv, «hun Liv Berit har tydeligvis ikke møtt mine barn» – gi boken en sjanse.

I boken blir det eksemplifisert at de fleste foreldre enten er i den tenkte «grønne grøften». Dette er sonen der en spør om «lov» om å få oppdra barnet. Her er en ettergivende og lar barna få styre showet fra A til Å. Et godt eksempel kan være at barna bestemmer middag eller at barna får lov til å se ferdig den og den episoden på TV før en drar på tur. Alt for å forhindre en situasjon der ungene skal bli vanskelige eller at det rett og slett skal bli gråt og sinne.

Den «røde grøften» er det stikk motsatte. Her snakker vi 50-60 talls oppdragelse med klare og strenge regler/grenser. Regler og grenser som blir kontrollert ved å gi harde konsekvenser om barna ikke følger foreldrenes retningslinjer.

Det som anbefales, for barnas skyld, er å bevege seg i midten på «den balanserte oppdragelsen«. Ikke farget i boken, men tenkte at rosa var veldig beskrivende for denne middelveien? Balansert oppdragelse har klare grenser, men en lytter til barna uten at de nødvendigvis får viljen sin hele tiden.

Kommunikasjon er viktig, gjerne etterfulgt av en god klem (mener vidunderpappa)
Kommunikasjon er viktig, gjerne etterfulgt av en god klem (mener vidunderpappa)

Hvor er Vidunderpappa?

Og nå lurer dere sikkert på i hvilken grøft vidunderpappa oppholder seg? Ut i fra eksemplene i «Å velge det varme blikket» må jeg innrømme at jeg sitter «trygt» nede i den grønne grøften. Likevel skjærer jeg plutselig over i den «røde grøften» og blir temmelig urimelig/vrang.

Det er egentlig tøft å oppdra barn (surprise!). Dette skal jeg være den første til å innrømme. En har jo lyst på takknemlige, selvstendige, snille og greie barn som overøser en med kjærlighet og takknemlighet hver dag. Dette har jeg forsøkt å få til ved å gi det samme andre veien gjennom positive ord, gode klemmer og kilovis med sukkertøy.

Hvem har ikke opplevd å gi av seg selv 100%, for deretter å ende opp med gråt eller sinne fordi de heller ikke da ble fornøyd? Det er i disse tilfellene det er så utrolig vanskelig å være fornuftig. Komme barna i møte med pedagogisk riktige ord og overøse dem med kjærlighet. Da er det ofte, for min del, lettere å hoppe over i den røde grøften og la ungene få høre hvor utakknemlige de er. Hvor sint og skuffet pappa er over dem og deretter ramse opp hva de har fått av goder og kjærlighet den dagen!

Skulle så gjerne hatt evnen til å ta et steg bare, rett over på den rette sti med «balansert oppdragelse«. Det er utrolig vanskelig – om ikke umulig.

Dårlig samvittighet

En ting er ihvertfall kjennetegnende for min del. Jeg merker når jeg har vært over i den «røde grøften» (der jeg ikke ønsker å være) ved at jeg får utrolig dårlig samvittighet. Når jeg endelig har lagt ungene. Gjerne etter en times kamp. Sitter jeg alene og tenker over hva jeg har gjort og angrer bittert over de tingene jeg nettopp har sagt. At det da, som oftest, er for sent er ekstra bittert.

Rød og grønn grøft

Nå er nok barneoppdragelse en veldig individuell sak som foregår i stor grad hjemme mellom de fire vegger. Jeg kjenner foreldre som jeg nok tror er lykkelig på den «balanserte oppdragelses-vei» ( noen som jeg misunner veldig mye). Jeg kjenner også foreldre i rød og grønn grøft. Er nok ingen som er perfekte kanskje? Ved å lese denne boken får en, via gode eksempler fra virkeligheten, reflektert over hvor en befinner seg. En får også reflektert over hvor en ønsker å gå videre.

Jeg personlig satte veldig stor pris på å lese denne boken og kanskje jeg ved å bli litt mer selvbevisst på mine egne valg og mangler kan bli en bedre forelder? En forelder uten de aller største daglige konfliktene?

Oppsummeringen

Boken «Å velge det varme blikket» av pedagog, inspirator og veileder Liv Berit Heimstad Tønnesen gir, som nevnt bak på boken, mange aha-opplevelser og om du er alene eller har noen å dele boken med, er det en perfekt «nøkkel» for å kunne finne den balansert og konfliktfri oppdragelsen!

Liv Berit forsøker å ikke være en typisk «jeg-ønsker-på-ingen-måte-å-blande-meg-i-din-barne-oppdragelse-MEN» person, men gir istedet foreldre de verktøy som de trenger for å løse sine egne floker.

Eneste som vidunderpappa muligens vil trekke ned på, må være mangelen på morsomme bilder og illustrasjoner, men ellers terningkast 6!

En viktig bok for veldig veldig mange, kanskje aller viktigst for de som kanskje ikke tror de trenger en slik bok?

NB: Det er noen personlige meninger og beskrivelser omkring barneoppdragelse i teksten under, og siden Vidunderpappa på ingen måte er en faglært pappa/voksen gjøres det oppmerksom på at disse meningene er hans egne og ikke kan sees på som en fasit. Kanskje i visse tilfeller tvert imot.

Dersom du kunne hatt lyst til å lese «Å velge det varme blikket» selv, så kan den bestilles på Kommuneforlagets nettbutikk. At vidunderpappa triller 6 på terningen burde vel strengt tatt være god grunn nok, men det at boken kan gi en mer konfliktfri og varm hverdag sammen med barna er kanskje en minst like stor grunn?